kl:20,00 10|06|2012 Sawtalkurd
Den syriske våren har vart i over ett år. Assad-regimets brutale svar og militariseringen av konflikten på begge sider har kostet minst 10.000 mennesker livet.
Men det er ingen politisk løsning i sikte.
Den vestligdominerte Vennegruppen av Syria er ikke interessert i å danne en ny gruppe med Russland, Kina og Iran, slik både Russlands utenriksminister og FNs spesialutsending Kofi Annan har foreslått denne uka.
USAs FN-ambassadør sier «Iran er en del av problemet», og får støtte av både Storbritannia og Frankrike.
En kontaktgruppe som inkluderer Iran og Russland vil selvsagt aldri kunne enes om at ett av hovedmålene, er å fjerne president Assad, altså regimeendring. Og ettersom dette er helt nødvendig, ifølge USAs utenriksminister og flere med henne, er det i alle fall en dårlig ide å involvere Iran.
Venner uten makt
Problemet med vennegruppen er at den tilsynelatende er avmektig.
Vi vet at flere arabiske stater hjelper opprørerne med våpen, enda flere bidrar ved å lukke øynene for våpensmugling over grensa.
Kanskje gjør Frankrike det samme de gjorde i Libya, nemlig smugler inn franske våpen til opprørerne via Qatar eller andre arabiske allierte.
Men det er ikke nok, og da melder spørsmålet om humanitær intervensjon seg igjen.
Inngripen uten FN-stempel
Humanitær intervensjon er brukt for å beskrive situasjonen når en eller flere stater griper militært inn i en annen stat for å beskytte sivilbefolkningen, som oftest mot overgrep fra egne myndigheter.
I praksis har slike intervensjoner hatt som mer eller mindre uttalt siktemål å tvinge landets ledelse til å gå av, altså regimeendring. Stikkord er Nato-styrker i det jugoslaviske Bosnia i 1995, Natos bombing av Serbia under Kosovo-krisen i 1999 og bombingen av Libya i fjor.
«Humanitær intervensjon» er et begrep uten folkerettslig status. Men som politisk begrep fikk det vind i seilene under Kosovo-krigen, og da som et ledd i rettferdiggjøringen av en militær aksjon som ikke var forankret i noe FN-vedtak.
Norge mente da, som nå, at slike aksjoner burde forankres i vedtak fra FNs sikkerhetsråd og forankres i FN-paktens kapittel sju, som åpner for militær maktbruk mot fredstrusler og angrepshandlinger.
Men ettersom Russland ville lagt ned veto og presset fra USA ble svært intenst, gav den norske regjeringen etter.
Gripe inn eller ikke
Forsvarerne av denne formen for maktbruk hevder med en viss rett at tusenvis av mennesker er reddet.
Der det ikke har skjedd, er det fordi militære maktmidler er satt inn for sent, at soldatene har vært for få, eller at deres fullmakter har vært for begrensede. Som eksempler trekker forsvarerne fram Srebrenica-massakren i Bosnia, Rwanda og Darfur.
Kritikken mot inngripen går langs flere linjer.
Noen er prinsipielle motstandere, fordi humanitær intervensjon bryter med ikke-intervensjonsprinsippet og den enkelte stats suverenitetshevdelse. Russland og Kina er der.
Andre argumenterer mer situasjonsbestemt. Konsekvensene av å gripe inn militært er høyst usikre. Den opposisjonen en griper inn til fordel for, bryter ofte selv grunnleggende menneskerettigheter eller den kan bli rammet enda hardere av regimets vrede fordi regimekritikerne oppfattes som redskap for fremmede makter.
Men det er ingen politisk løsning i sikte.
Den vestligdominerte Vennegruppen av Syria er ikke interessert i å danne en ny gruppe med Russland, Kina og Iran, slik både Russlands utenriksminister og FNs spesialutsending Kofi Annan har foreslått denne uka.
USAs FN-ambassadør sier «Iran er en del av problemet», og får støtte av både Storbritannia og Frankrike.
En kontaktgruppe som inkluderer Iran og Russland vil selvsagt aldri kunne enes om at ett av hovedmålene, er å fjerne president Assad, altså regimeendring. Og ettersom dette er helt nødvendig, ifølge USAs utenriksminister og flere med henne, er det i alle fall en dårlig ide å involvere Iran.
Venner uten makt
Problemet med vennegruppen er at den tilsynelatende er avmektig.
Vi vet at flere arabiske stater hjelper opprørerne med våpen, enda flere bidrar ved å lukke øynene for våpensmugling over grensa.
Kanskje gjør Frankrike det samme de gjorde i Libya, nemlig smugler inn franske våpen til opprørerne via Qatar eller andre arabiske allierte.
Men det er ikke nok, og da melder spørsmålet om humanitær intervensjon seg igjen.
Inngripen uten FN-stempel
Humanitær intervensjon er brukt for å beskrive situasjonen når en eller flere stater griper militært inn i en annen stat for å beskytte sivilbefolkningen, som oftest mot overgrep fra egne myndigheter.
I praksis har slike intervensjoner hatt som mer eller mindre uttalt siktemål å tvinge landets ledelse til å gå av, altså regimeendring. Stikkord er Nato-styrker i det jugoslaviske Bosnia i 1995, Natos bombing av Serbia under Kosovo-krisen i 1999 og bombingen av Libya i fjor.
«Humanitær intervensjon» er et begrep uten folkerettslig status. Men som politisk begrep fikk det vind i seilene under Kosovo-krigen, og da som et ledd i rettferdiggjøringen av en militær aksjon som ikke var forankret i noe FN-vedtak.
Norge mente da, som nå, at slike aksjoner burde forankres i vedtak fra FNs sikkerhetsråd og forankres i FN-paktens kapittel sju, som åpner for militær maktbruk mot fredstrusler og angrepshandlinger.
Men ettersom Russland ville lagt ned veto og presset fra USA ble svært intenst, gav den norske regjeringen etter.
Gripe inn eller ikke
Forsvarerne av denne formen for maktbruk hevder med en viss rett at tusenvis av mennesker er reddet.
Der det ikke har skjedd, er det fordi militære maktmidler er satt inn for sent, at soldatene har vært for få, eller at deres fullmakter har vært for begrensede. Som eksempler trekker forsvarerne fram Srebrenica-massakren i Bosnia, Rwanda og Darfur.
Kritikken mot inngripen går langs flere linjer.
Noen er prinsipielle motstandere, fordi humanitær intervensjon bryter med ikke-intervensjonsprinsippet og den enkelte stats suverenitetshevdelse. Russland og Kina er der.
Andre argumenterer mer situasjonsbestemt. Konsekvensene av å gripe inn militært er høyst usikre. Den opposisjonen en griper inn til fordel for, bryter ofte selv grunnleggende menneskerettigheter eller den kan bli rammet enda hardere av regimets vrede fordi regimekritikerne oppfattes som redskap for fremmede makter.